Materiale og metode

Materialet som ble brukt i denne undersøkelsen er del av befolkningsstudiet som ble gjennomført for syvende gang i Tromsø (Tromsø 7). Tromsø undersøkelsene er i første rekke helseundersøkelse, men i Tromsø 7 var for første gang tannhelse inkludert. Dataene er samlet inn i perioden mars 2015 til november 2016. Individene som deltok i studien var alle hjemmeboende. De to første som kom til helseundersøkelse hver time ble spurt om de ville delta i en tannundersøkelse også. Bare tre individer takket nei. Figur 1 viser oversikt over studiepopulasjonen. Aldersgruppen 60–64 år ble brukt som referansegruppe i denne studien.

Det ble tatt et orthopantomogram (OPG), 4 bite wings (BW) og 8 kliniske foto av hvert individ. I alt 8 tannpleiere jobbet på forskningsstasjonen som var knyttet til tannhelse og de var opplært til å ta gode røntgenbilder og kliniske foto. Etter at dataene var samlet inn studerte syv kalibrerte tannleger røntgenbildene (BW) og de kliniske bildene og registrerte karies. Alvorlighetsgraden av primærkaries (DS) og sekundærkaries (Sec) approksimalt og okklusalt, samt rotkaries (Root) ble gradert (D1-2: i emaljen; D3-5: i dentin, Sec1-2 og Sec3-5, Root D3-5). Deretter ble DMFS og DMFT regnet ut. Tannlegene hadde en gjennomsnittlig inter-observatør enighet på Kw =0,70 og intra-observatør enighet på Kw =0, 81. De statistiske analysene ble gjennomført med IBM ® SPSS® Statistics 24 (New York, US).

Resultater

Individene i aldersgruppen 65–69 år hadde i gjennomsnitt 21,9 gjenværende tenner. Det var 1,6 flere enn de i aldersgruppen 70–74 år, som igjen hadde 2,5 flere gjenværende tenner i gjennomsnitt enn de i aldersgruppen 75–79 år.

Figur 2 viser en oversikt over fordelingen av tidligere karieserfaring (DMFT), samt sekundær (Sec)- og rot (Root) karies i de fem aldersgruppene. DMFT i de to yngste aldersgruppene var tilnærmet lik, dog noe høyere i referansegruppen (60–64). Det er statistisk signifikante forskjeller i DMFT mellom de eldste (80–94 år) og de øvrige gruppene, men unntak for gruppen 75–79 år (p<0,05).

De som var i aldersgruppen 60–69 år hadde mer primærkaries (DS1-5) sammenliknet med de som var eldre. Gjennomsnittstallene for DS1-5 etter alder var: 0,7 (60–64); 0,7 (65–69); 0,6 (70–74); 0,5 (75–79); 0,5 (80–94). Forekomsten av primær dentinkaries (DS3-5) var i gjennomsnitt 0,3 flater for hele populasjonen med små variasjoner mellom aldersgruppene (0,4 (60–64); 0,4 (65–69); 0,3 (70–74); 0,3 (75–79); 0,3(80–94)). Men de eldste (80–94) hadde signifikant mer sekundærkaries (Sec 1-5) enn hva som ble registrert i de yngre gruppene (p<0,05) (Figur 2). Rotkaries (Root3-5) forekom hos 14,8 %, 16,9 % og 15,2 % av de som var mellom 65–69, 70–74 og 75–79 år gamle. I den eldste aldersgruppen (80– 94) hadde 20,9 % rotkaries.

I denne eldste aldersgruppen (80–94) hadde ca. 48 % en eller flere flater med karies i dentin, mens tallet for de andre aldersgruppene var 35 % (p<0,05) (Tabell 1).

Diskusjon

For å kunne planlegge ressurser knyttet til ikke-operativ kariesbehandling, altså ikke med fylling, er det viktig å kartlegge den totale kariessituasjonen blant eldre. En detaljert kariesregistering der alle grader av karies blir notert gjør det mulig å skille mellom ulike behandlingsopsjoner; de lesjoner som trenger operativ behandling og de lesjoner som trenger ikke-operativ karies behandling. Det er i dag generelt akseptert at tidlige karieslesjoner, grad 1–2 og i noen tilfeller også grad 3, skal behandles ikke-operativt, fordi det er sterk evidens for at slike lesjoner kan stanses med individuell forebyggende behandling (10). Dersom en synliggjør mengden emaljelesjoner er det lettere å planlegge ikke-operativ behandling og innkallingsintervaller, noe som er i tråd med moderne kariesbehandling (11). Emaljelesjoner progredierer også hos eldre, når pasienten kommer i en situasjon der den daglige orale hygienen ikke kan ivaretas. Da vil progresjonen være omtrent like rask som hos yngre. Dersom en bare registrer dentinlesjoner resulterer det i en betydelig underrapportering av karies. Dette gjør det ikke bare vanskelig å sammenlikne studier, men enda viktigere, vanskelig å planlegge ikke-operativ behandling og umulig å vurdere progresjonen av karieslesjoner. For å kunne vurdere mengden av ubehandlet karies blant eldre, er det også viktig å registrere forekomsten av sekundærkaries og rotkaries.

Resultatene fra denne studien viste at forekomsten av primærkaries og sekundærkaries begrenset til emaljen var lav. Betydelig høyere forekomst av emaljekaries ble funnet i aldersgruppen 20–34 år i en annen studie fra Nord Norge (5). I gjennomsnitt hadde disse 5,4 flater med emaljekaries til sammenlikning med 0,3 og 0,2 som ble funnet i aldersgruppene 65–74 og 75–94 i Tromsø 7 undersøkelsen. Selv om studiene ikke er direkte sammenliknbare kan tallene tyde på at tidligere behandlingsfilosofi, som innebar operativ behandling av emaljelesjoner, ikke etterlot mange ubehandlede emaljelesjoner i nåværende eldre befolkning (12).

Forekomsten av primære dentinlesjoner (DS 3-5) var lav i alle aldersgrupper i denne studien (i gjennomsnitt 0,3) sammenliknet med den andre studien fra Nord Norge (5) hvor forekomsten var høyere; 1,5 og 0,8 i aldersgruppene 20–34 og 35–49. Grunnen er nok at de eldre har mer fyllinger og flere ekstraherte tenner enn de yngre.

Alle dentinlesjoner (primær-, sekundær-, og rotkaries) er å betrakte som ubehandlet karies. I 2010 hadde 35 % av den globale populasjon ubehandlet karies i permanente tenner, noe som var det hyppigst forekommende orale problemet (4). Det er sagt at forekomsten av ubehandlet karies på verdensbasis når en topp i 25 års alder og deretter rundt 70 års alder (4). I vår studie var forekomsten av slike lesjoner nesten 35 % i aldersgruppene opp til 79 år, og 48 % blant de eldste (80–94). Dette betyr at det er et betydelig behov for operativ behandling i disse aldersgruppene.

Det ble funnet relativt høy forekomst av rotkaries i denne studien. Studien til Lopez og medarbeidere (13) som oppsummerer prevalensen av rotkaries fra forskjellige land viste en forekomst av rotkaries mellom 12 % og 77 % hos individer over 60 år. Det finnes få prevalens studier fra Norge. Henriksen og medarbeidere (14) fant en forekomst av rotkaries på 14 % hos 394 eldre over 67 år. I en tverrsnittstudie (15) av 135 individer (gjennomsnittsalder 85,7; SD 8,8 år) ble det funnet en prevalens på 24 %. Disse tallene samsvarer godt med tallene fra vår studie. Schwendicke og medarbeidere (16) definerer individer mellom 65 og 74 som unge seniorer, og disse hadde lavere forekomst av rotkaries enn de som var eldre. Selv om denne studien ikke er direkte sammenliknbar med vår studie viser den samme trend; kariesbyrden er endret i den yngste eldre gruppen i løpet av de siste 17 år.

Når det gjelder sekundærkaries ble det funnet i en svensk studie at 1 %, 1,2 % og 2,7 % av 60-, 70-, og 80-åringer hadde sekundærkaries (17). Data fra Nord Norge (5) viste en høyere prevalens enn i Sverige, men i størrelsesorden lik tallene fra Tromsø 7 studien. Dersom en registrerer og skiller mellom sekundærkaries begrenset til emaljen og de som går inn i dentin, slik det er gjort i Tromsø 7 studien, er det lettere å planlegge og utføre adekvat behandling. I den eldste aldersgruppen (80–94) hadde 24 % sekundærkaries i dentin, og derfor behov for operativ behandling; enten reparasjon eller revisjon av fylling.

I en nyere oversiktsartikkel (18) ble det vist at det er vanlig å definere individer > 65 år som den eldre aldersgruppe i prevalensstudier, og ikke inndele videre etter alder. Det betyr at en går glipp av muligheten til å differensiere mellom eldre i ulike aldersgrupper over 65 år, for eksempel om det er ulik sykdomsforekomst hos de som er mellom 65–75 og de som er eldre (16). I tillegg til Tromsø 7 studien er det bare to tidligere norske studier som har delt de eldre inn i aldersgrupper; en i tre 65–74, 75–84 og >85 år (14), og en i to 67–74 og > 80 år (19). I disse to studiene fant de en forskjell i kariesforekomsten mellom gruppene, noe som er i samsvar med denne studien. I Tromsø 7 studien ble det funnet en økning i kariesprevalensen hos individer som var rundt 80 eller eldre; de hadde færre emaljelesjoner, mer rotkaries og høyere forekomst av ubehandlet dentinlesjoner sammenliknet med de yngre individene (< 80 år). Dette indikerer at risikoen for å få ny karies og ha ubehandlet karies øker når en når 80 års alder. Indikatorer som karies erfaring, antall gjenværende og intakte tenner, forekomst av emalje og dentin karies er ikke vesentlig forskjellige i de yngre aldersgruppene; de som er mellom 65 og 74 år har lik kariesforekomst som de mellom 60 og 64 år.

En av begrensningene til denne studien er at all kariesdiagnostikk ble foretatt kun på grunnlag av kliniske- og røntgenologiske bilder, uten mulighet for en klinisk undersøkelse. Dette vil kunne føre til underregistrering av karies på fasiale og linguale flater. I tillegg var deltagelse i Tromsø 7 begrenset til individene som responderte på invitasjonen, og en kan tenke seg at kun de friskeste eldre ble inkludert. Dette kan ha ført til at de individene med dårligst generell helse, og da kanskje også med dårligst oral helse, ikke ble inkludert i denne studien.

Denne studien har vist at det er store ulikheter i sykdomsnivå og behandlingsbehov i den voksen/eldre befolkning. Det var lite forskjell mellom de yngste eldre 60–74 år, mens kariesforekomsten økte betydelig etter 75 år. Dataen fra denne studien tyder på at hjemmeboende individer har god oral helse opp til 80 års alder. Derfor er det er viktig å sette inn individuelle ikke-operative strategier for de eldste individene, særlig viktig er dette når det gjelder rotkaries. Det ble også avdekket betydelig operativt behandlingsbehov da forekomsten av ubehandlede karieslesjoner i dentin er høy blant de eldre over 80 år.

Takk

Vi setter stor pris på det omfattende arbeidet som avdøde professor Ivar Espelid gjorde i forbindelse med planlegging og igangsetting av tannhelseundersøkelsen i Tromsø 7. Vi vil også takke tannpleierne som samlet inn data på forskningsstasjonen i forbindelse med undersøkelsen.